Til dei som bryr seg.

Det er vondt og ensomt å ha en psykisk sykdom. Et av håpene eg har for bloggen er at personene i livet mitt skal klare å forstå meg bedre.

Eg e skikkelig dårlig på å la folk få vite hvordan eg egentlig har det, så mye av grunnen til at det er så ensomt er min egen feil. Men eg veit også av erfaring at folk ikkje forstår helt. Og bra e jo det på en måte, for det går ikkje ann å skjønne seg på spiseforstyrrelsen eller angsten heilt uten å ha opplevd det sjøl. Mange tenker at det er jo bare å ta seg sammen, at det bare er tåpelige tanker. Forståelig, for sann tenkte eg sjøl før eg havna for dypt inn i SF sin makt. Sann tenker eg ofte fortsatt… Det er en patetisk, selvopptatt og selvforskyldt sykdom. Fornuften min veit at det ikkje er så enkelt. For da ville ikkje tusenvis av mennesker ha slitt med det samme.

 Fornuften min veit også at dei spiseforstyrra tankane mine og angsten er syke tanker, som for det meste ikkje stemmer overens med virkeligheten. Fornuften veit også nøyaktig hvordan eg egentlig burde handle og gjøre, eller ikkje gjøre, for å bli frisk. Det er ikkje der problemet ligger. Selv om handlingene mine veldig ofte (stort sett heile tida dei siste 6-7 åra) tilsier at eg er stokk dum… Derfor fører det til mye skam og skyldfølelse, og det hjelper ikkje akkurat på en fra før av dårlig selvfølelse.

Det er tryggest å smile og være blid. Ingen orker å forholde seg til en negativ person, som det virker som at aldri blir bedre. Og det siste i verden eg vil være e den personen som trekker ned stemninga! Da var det bedre å holde seg unna folk, når det blei for vanskelig og tungt å smile og late som at eg hadde det bra.

Isolasjon har ført til at alle minner og relasjoner er vonde. Fordi det minner meg om alt eg har ødelagt, mistet og savner. Uutholdelig vonde tanker, som gjør at hele brystområdet verker med en sann smerte at det føles som en glødande fotball har blitt skutt rett gjennom brystkassa , og smerten sprenger og gløder utover, det er vanskelig å puste, og det verker gjennom skjelettet og helt ut i fingertuppene.

Eg har lært meg å unngå smerten. Eg unngår instinktivt tanker og følelser. Eg holder dei på avstand ved å unngå minner, folk, situasjoner, og ved å fylle tiden og kvele tankene/følelsene med mat og nummenheten og utmattelsen som følger etter oppkast.

Det gjer for vondt å forholde meg til mennesker eg kjenner, og dei eg ikkje kjenner har eg ikkje kapasitet eller overskudd til å forholde meg til lenger. Det gjer for vondt å slippe kontrollen, og forholde meg til orda som må til for å forklare dei eg e glad i korleis eg har det, og korleis det går med meg. Spesielt siden eg veit at dei egentlig ikkje kommer til å forstå heilt alikevel. Fortvilelsen når eg prøver å forklare, og dei prøver å forstå, men så viser neste handling at dei egentlig ikkje har forstått heilt alikevel….

Så et tips til deg som ønsker å forstå meir hva en SF handler om er å lese bloggen til Laila, som var innlagt på Modum sammen med meg. Mye av det hun skriver er som om eg kunne ha sagt det selv. Bloggen heter Dum spiro spero, og innleggene fra 3. oktober 2011 handler om tiden vi var på Modum Bad. Eg anbefaler også å lese det som står i Min historie, og under Utvalgte innlegg i menyen øverst på sida hennes. Her er noen av de innleggene som eg synst er veldig bra:

Et anna tips til deg som lurer på hvordan det går med meg, eller hvordan eg har det, er å spørre konkrete spørsmål (som i et intervju eller forhør om du vil. hehe) da er det lettere å svare. Eg har nemlig ingen problemer med eller noe i mot å forklare, viss eg bare blir hjelpt litt på vei… Viss det tar meg lang tid å svare, så er det ikkje nødvendigvis fordi eg blir ukomfortabel eller ikkje vil svare, men rett og slett bare fordi eg tenker. Det tar litt tid skjønner du, med alt det kaoset oppi hodet, og panikken som automatisk først kommer… Så viss eg «bare» får spørsmål som: korleis går det? (grøsse!) eller: Har du noe du vil fortelle/snakke om? så blir eg stum som en østers. Full panikk og instinktiv unngåelse og roing bort fra det tema.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Spiseforstyrrelsen. Bokmerk permalenken.

8 svar til Til dei som bryr seg.

  1. laipai sier:

    Tusen takk for at du deler innleggene mine kjære. Ble veldig glad for å se at du opprettet deg blogg (når noen linker til innlegg fra meg, eller til bloggen, så dukker det opp i bloggen min ;)) Vil jo gjerne vite hvordan det går med deg vettu.
    Håper det går sånn tålelig bra med deg hvertfall. Tenker på deg, og savner deg ❤

    • lipslife sier:

      🙂 Det er jo greit og vite… Det er mye å sette seg inn i det her! Litt vanskelig sann teknisk sett…:p
      Vil alle andre også få vite det viss eg linker til bloggen deira?
      Har du noen gang angra på at du begynte å blogge? Spesielt siden du blogger med fult navn…?
      Savner deg også!!!

  2. laipai sier:

    ps: følger deg via bloglovin jeg, hehe.

  3. Susanne sier:

    For et utrulig flott innlegg, kjære! Det gjere veldig godt å få et innblikk i korleis du har hatt det, og har det, og eg e veldig takknemlig for at du vil dele tankene dine med oss. Kyss til deg! :*

  4. Anita sier:

    Takk for at du deler Lisbeth! Som Susanne sier så er det godt å få et innblikk i hvordan du har det og ikke minst har hatt det.

    Stor klem fra meg og husk at eg e glad i deg!

    • lipslife sier:

      Tusen takk! ❤ skal sei fra når eg er klar for besøk, det er bare litt masse å ordne og forholde seg til dei neste ukene… men takk for innvitasjonen:)))

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s