Ting er vanskelig.

Eg trenger å ha noe fornuftig å gjøre, men som ikkje er så forpliktande eller mye at eg får «angst» og blir heilt handlings lamma. Det har allerede skjedd, så eg må finne en ny strategi. En ny vei… en som ikkje er så bratt. Den vil kanskje ta lenger tid å gå for å komme til målet. Kanskje vil den nye veien bli like vanskelig, og føre meg bort fra muligheter eg ikkje har råd til å miste. Det er skummelt, eg liker det ikkje.

Det er tre uker siden eg kom heim fra behandling på Modum Bad, og dei ukene har ikkje vært gode. På mange måter føler eg meg meir sjuk no enn før oppholdet. Eg har slitt med sosiale situasjoner, i meir eller mindre grad, så lenge eg kan huske. Det er mye av grunnen til at spiseforstyrrelsen fikk ta over livet mitt. Etterhvert som SF fikk mer og mer makt og selvfølelsen ble dårligere og dårligere, dess sterkere ble den sosiale angsten. De 6 siste årene har eg hatt sosial fobi og dermed vært lite blant folk.

På modum klarte eg etterhvert å slappe litt av, fordi eg følte meg trygg der. Det var heilt fantastisk. noke eg har lengta etter i mange år. Det var trygt fordi eg var blant folk som forstod 100% hvordan eg har det. Dei i gruppa mi som sliter med mange av de samme problemene, og behandlere som har veldig god kunnskap om problemene våre + at eg hadde mitt eget fine rom (som en hybel) som eg kunne rømme til når eg ville. Eg kunne få puste ut, samtidig som det på andre sida av døra var folk som det etterhvert ikkje var anstrengende å forholde seg til. Fordi dei forstod. Eg slapp å ha så dårlig samvittighet viss eg måtte gå og ta meg en puste pause, og veien var ikkje lang tilbake til samværet med en gang eg var klar for det.

Etter hvert som eg klarte å slappe av, klarte eg å være tilstede uten at tankane og følelsane var en helt annen plass. Det er mange år siden det! Eg følte glimt av ekte glede igjen. Eg fikk oppleve at EG fortsatt finst, langt der inne en plass. Det trudde eg faktisk ikkje at eg gjorde. Godt begravd inne i meg finnes det fortsatt  sider av personligheten min som går ann å like.

Det var vondt å reise fra modum, å miste tryggheten igjen. Derfor føler eg meg som et åpent sår no. I tillegg må eg flytte fra leiligheta mi innen 5 uker, og skal være heilt aleine for første gang på 9 år, uten den eine personen som tross alt har vært i livet mitt  mens eg har holdt alle andre (også han forresten) på avstand.

Det føles som eg fikk lukte litt på livet igjen, før eg blei dytta ned i avgrunnen igjen. Eg har det ikkje bra, og eg er redd for å falle heilt tilbake dit kor eg ikkje veit om eg kommer meg ut av en gang til.

Det er vanskelig å kjempe videre på egenhånd, og dei neste mnd blir ikkje sann som eg hadde planlagt. Eg må ta pause fra studiene, igjen… nederlag. Skam. Føler meg heilt håpløs:(

Selv om eg føler meg svakere no enn før innleggelsen, så har den faktisk også ført til fremgang. Det går oftere bra med maten no enn før. Mindre overspising og oppkast. Nye mestrings strategia har snike seg innpå meg og prøver å holde seg fast. Selv om det er veldig vanskelig no, så klarer eg faktisk en del ganger å ikkje bruke spising forann TVen etterfulgt av oppkast, som middel for å slippe å tenke og føle. Det er faktisk heilt fantastisk!! Eg trudde aldri eg skulle klare å konsentrere meg nok til å klare å lese igjen så raskt, uten at eg lengter med kver fiber i kroppen etter å kvele alle taker og følelser med mat.  Eg brukte å elske å lese, men har ikkje klart det på over 10 år, og no får eg plutselig til å slappe litt av med ei god bok:))

Det er da noke… eg MÅ klare å holde fast ved det, OG rutinene fra modum med å få i meg nok mat og klare å beholde det. Selv om tankene om å gå ned i vekt raser og hyler og skriker oppi hodet mitt, fordi innleggelsen med regelmessige måltider og lite oppkast førte selvfølgelig til vektoppgang. grrrrrr! Så veit eg at dersom eg begynner å spise for lite/ få i meg for lite næringsstoffer vil sulten og spiseforstyrrelsen raskt ta over all kontroll igjen. Da vil eg ødlegge alt arbeidet og helvete med å venne meg til å ha mat i magen igjen, med å få igang fordøyelsen og forbrenninga igjen… note to self: HUSK HUSK!!!!!

Derfor en blogg om å jobbe mot et sunt kosthold.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Spiseforstyrrelsen. Bokmerk permalenken.

2 svar til Ting er vanskelig.

  1. Sonia sier:

    Oh I have a social phobia too

    • lipslife sier:

      I’m sorry to hear that, it is a horrible thing to live with! But thankfully it’s getting a little better for me. The blog has actually helped, because I feel like people understand me a little better now 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s