Grugleder meg.

I helga kommer mamma og søskenene mine til Oslo:) Vi skal alle sammen bo på hotell og dra på Ylvis 4 forestillingen. Eg er så heldig å bli spandert på, fordi snille systa hadde et reise-gavekort som går ut på dato.

Det triste er at eg har grudd meg heile uka fordi det nærmer seg. I morgen er dagen her, så no sitter eg her og føler meg super nervøs. Eg er så lei av å grue meg til ting som egentlig bare kunne vært kjempe hyggelig! Lei av å alltid være så nervøs før eg skal noe. Bare en liten avtale med noen (selv om det er med nærmeste familie eller venner!!:( ) så føler eg meg som om eg skulle opp til muntlig eksamen. Skikkelig grusom, nervøs og stressande følelse i heile kroppen, ofte fleire dager i forveien.

Sann bortsett fra at eg, dei to siste åra, gruer meg VELDIG for å vise meg blant folk fordi eg har lagt på meg , så kan eg ikkje helt sette ord på hvorfor eg blir så ekstremt nervøs og urolig. Familien og vennene mine er nemlig fantastiske folk, og ingen å være redd for!

Det med vekta er helt forferdelig når eg skal treffe folk eg kjenner. (Dersom eg er i utlandet eller en plass hvor eg er 100% sikker på at ingen eg kjenner kan se meg, så er nemlig dette ikkje et stort problem! Eg ELSKER altså å reise..komme meg bort. Frihet.) Bare av å tenke på det (vekt) no får meg til å ville grine av sorg og fortvilelse. Eg savner så fryktelig å være tynn, å kunne være blant folk uten å måtte konstant holde inn magen eller lure på om noen ser på meg fordi eg ser ekkel ut. Savner å slippe og kjenne på alt flesket som buler ut (ja, eg veit dokke sier at det er veldig overdrive, men det verken ser eller føles sann ut for meg). Blant folk føles det som kroppen eser ut og tar altfor stor plass, den føles altfor synlig. Eg kjenner at dobbelthaka disser, magen ser og kjennes høygravid ut i størrelse, og til og med fingrene kjennes som feite stubber. OG eg savner at det ikkje er noen problem å finne klær som passer til anledningen. Eg gruer meg! Har ingen fine kle som passer meg lenger, og orker ikkje tanken på å kjøpe nye, for da må eg forholde meg til den digre, ekle kroppen. Har lyst å synke ned i bakken og forsvinne, slippe å vise meg. Skam, misslykket og stygg er det som føles ved vektoppgangen.

Men det er også den sosiale delen eg gruer meg for, fordi eg har ingnting å tilby, fordi eg ikkje klarer å være tilstede med tankene eller følelsene. Det føles alltid som at eg bare sitter og later som. Det er veldig slitsomt der og da, og etterpå er det slitsomt fordi det blir  kaos i hodet pga at eg har dårlig samvittighet fordi eg er så egoistisk, og redd for at eg bare har virka sur og kjedelig. Grøsse! Tristhet for at eg ikkje klarer å være tilstede for dei eg er glad i, og for at eg ikkje klarer å glede meg over noe lenger. Forskning har vist at personer med en SF bruker opptil 90% av tankene på spiseforstyrrelsen! Da blir det ikkje mye hjernekapasitet igjen til andre ting som skole, jobb, venner, familie eller fritid…

Huff, veit ikkje om det her ble noe bra forklart. Eg er veldig trøtt/sliten og sliter med å konsentrere meg. Burde egentlig vært i nye leiligheten og pakket ut det som eg har flytta, sann at det blir plass til å flytte resten i helga mens eg kan få hjelp av så mange på en gang. Men orker ikkje. Har bare lyst å slappe av, ligge hjernedød på sofaen og «nyte» dei siste timane eg kan være avslappa på en stund.

MEN noe ER på riktig vei! For no kan eg merke glimt av at eg tenker, trur, håper at det kanskje kan bli koselig innimellom også:) Det skal bli fint å være sammen med nesten alle søskenene mine, fra begge sider av familien på en gang:)) Og så gleder eg meg til å vise fram leiligheta og pusekattene mine!

Beklager at eg er så vanskelig, negativ og selvopptatt (blæh!), men det er ikkje på grunn av dokke (mine nære og kjære) hvertfall, det er bare meg som er en aldri så liten smule gal i hodet ;p Håper ingen mister totalt lysten av å være i nærheten av meg no… Eg ER glad i dokke, OG glad for at dokke ikkje har gitt meg heilt opp enda!

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Spiseforstyrrelsen. Bokmerk permalenken.

6 svar til Grugleder meg.

  1. laipai sier:

    Jeg skjønner veldig godt hva du mener ang vekten. Jeg synes det er vanskelig å møte andre også, nå som vekten er så mye opp som den er. Vet du, da jeg stod og hengte opp klær i dag, så kom jeg til å tenke på den episoden hvor x i gruppa reagerte på at vi syntes vi var feit, haha. Gawd…
    Håper uansett at du får en fin tid sammen med familien din i helga, gjør det beste ut av det 🙂

  2. Silje sier:

    Ha ei strålande helg, Lisbeth mi, håpe du får det fint ❤ Og hils gjerne dei andre fra meg, savna dåkke alle! Spent på å høre om Ylvis 4, aldri vært på show me dei. Stor klem!

  3. Monicka sier:

    Synes du forklarer det kjempegodt! Er akkurat sånn det føles. Skjønner det som om jeg er der selv. Jeg har troen på at du klarer å kose deg innimellom 🙂 kommer kanskje til å være vanskelig, men nyt de øyeblikkene hvor du ler så du gråter av Ylvis og glemmer alt om SF og alt det der. You can do it!

    • lipslife sier:

      Hei vennen! så koselig å høre fra deg:) Eg skal love deg eg lo OG glemte innimellom under forestillingen ja:D Var veldig bevisst på at eg kunne sitte der og le, og at det var greit å sitte der. Det føles litt surrealistisk no, men det var en god opplevelse!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s