Den største berg og dalbana.

De to siste mnd, altså tida etter siste Modum oppholdet, har vært som en berg og dalbane. Noen dager/timer kan eg føle meg ganske glad og opptimistisk, mens i neste øyeblikk er eg dønn deprimert, likegyldig og har null motivasjon. Er super stressa og føler meg rett og slett ustabil. Kan ikkje huske at eg noen gang har vært så svingende i humøret! Fra å nesten føle meg normal/som meg selv igjen, til å neste dag/time være fullstendig på bunnen igjen. Det er døds slitsomt og håpløst. Er helt frynsete, og ambivalent er bare forbokatavene for hvordan eg føler meg. Hodet snurrer av en million tanker på en gang, frem og tilbake, for og imot, slik at det bare blir en seig suppe, hvor det er umulig å få tak i noen ting uten at alt kommer veltende på en gang. Det ender med at eg hverken orker eller klarer å kjenne på alle tankene som svirrer oppi hodet, de blir som en konstant summe lyd i bakgrunnen, som innimellom blir ganske høy, og fører til at musklene spenner seg og brystkassa blir tung og glødende og vond.

Innimellom kjenner eg hvor anspent og trist eg er, men for det meste føles det bare som eg er super stressa. Det kjennes ut som eg er en hodeløs høne som noen har tent en rakett i rompa på, og som derfor bare fyker rundt som en ballong som lufta går ut av, uten mål og mening. Huff, grusomme bilde! Basically: super stressa, uten en fungerende hjerne –> får ikkje gjort noen ting. Vel, innimellom kommer eg meg et skritt frem, men så blir eg fullstendig blåst av banen igjen, og igjen.

Hvorfor ble det sånn? Hvordan kunne eg la det skje?  Obviously, så eiger eg ingen viljestyrke… er bare lat, dum, egoistisk og kvalmende selvopptatt. Og svak, så idiotisk svak. Det er vanskelig å ikkje synst det, når eg veit hvorfor ting blir som de blir, hva eg gjør feil og hva eg burde gjøre, men i steden ender opp med å ikkje gjøre. Det gikk jo så fantastisk bra i 5 uker, før eg dro tilbake til modum. Og det er jo bare meg selv som kan gjøre meg frisk, har ingen andre å skylde på. Eg klarer ikkje å holde ut EN negativ tanke eller følelse engang 😦 Alle andre må tåle motgang i livet, mens eg bare legger meg ned og vil dø av den minste kalde bris. Det er kvalmende.

 Eg brukte å være sterk, for mange år siden, synst til og med eg var sterkere enn mange andre (typisk tenåring) fordi eg hadde det vondt, men viste det aldri, imotsetning til andre, som eg da synst var svake og teite (i dag veit eg heldigvis bedre). Eg fikk stort sett til det eg ville, og lot ikkje tristheten stoppe meg. I dag er det totalt motsatt. Hvorfor kan eg ikkje holde meg til den gyldne middelvei slik som de fleste andre stort sett gjør? Det er som om fornufta mi (som eg faktisk fortsatt har, tru det eller ei…) har totalt mista all kontroll over følelsene mine.  Det er det som er det verste, at eg ikkje klarer å høre på fornufta. Eg veit bedre, men alikevel så gjør eg feil… 

Eg veit at ting ikkje bare er svart/hvitt, at ting ikkje MÅ være 100% bra for å være bra nokk/ 99% bra = uakseplabelt. Slik er det selvfølgelig, og heldigvis, ikkje. Eg har jo ingen problemer med å synst eller akseptere at andre er, eller gjør ting, bra nok, selv om de ikkje er 100% ditt eller datt. Men når det kommer til meg selv blir fornufta blåst bort ved det minste tegn til negativ tanke eller følelse. Eg har mista evnen til å høre, nei, holde fast i fornufta når det kommer til visse ting. Eg hører den jo tydeligvis fortsatt, fordi eg veit hva som er riktig/realiteten… eg bare klarer ikkje å holde fast ved den når følelsene kommer inn i bildet, eller blir for sterke. Det er grusomt, blir helt gal av meg selv! Aaaaaaaaaah, så vanskelig å forklare!!! Tankene bare hvirvler rundt i hodet, og snubler i hverandre… Akkurat no har eg INGEN ANELSE om hvordan eg har klart å skrive forståelige innlegg før!

Eg møtte den berømte veggen for sju år siden, og alt raste da eg ikkje lenger klarte å få til det eg ville og hadde bestemt meg for. Den lille selvrespekten og selvtilliten eg hadde smuldra bort. Og med alt det negative eg veit om meg selv, så er det ikkje lett å bygge den opp igjen. Modum hjelpte meg mye på det området, eg ble minnet på at det finnes sider ved meg som er OK. Det at eg flytta for meg selv, og merka at eg kunne klare meg alene igjen, hjelpte også på selvrespekten og selvtilliten. Motivasjonen steig og eg klarte endelig å legge om kostholdet til sånn som eg ønsker å ha det, og som er bra for meg. Eg klarte å spise uten at det førte til oppkast, og uten å drukne tanker og følelser med mat, samtidig med at vekta gikk nedover. Hallelujah, livet var ganske rosenrødt noen uker!

Så hva skjedde? Tristhetståka i hodet kom tilbake etter en og en halv dag på modum kostholdet. Eg var livredd for å få tilbake matsuget også, så eg turte ikkje følge kostlista. Det førte til at eg følte at eg var vanskelig, at eg gjorde ting vanskelig for andre som hadde behov for å følge kostlista. Som dokke kanskje har skjønt, så takla eg selvfølgelig drit dårlig at noen synes noe som helst negativt om meg, så humøret kræsja fullstendig. Eg prøvde å følge kostlista så langt eg turte, men det var allikevel langt fra det den egentlig skulle inneholde, og langt fra det eg var komfortabel med å spise, så oppkast begynte igjen allerede på Modum 😦 Da ble ei stor grense for meg brutt, et stort nederlag, den ble ikkje like lett å overholde lenger.

Da eg kom heim var eg skikkelig deprimert, og kaoset i hodet var i gang. Hadde eg bare innbildt meg at lite karbohydrater får bort tristhetståka i hodet mitt (selv om eg veit innerst inne hvordan kostholdet påvirker meg, at det ikkje bare er en placebo effekt)? Hadde eg ødelagt oppholdet for noen av de andre? Eg følte meg hvertfall elendig og mindre verdt enn flisa i veggen. Oppholdet fikk meg til å føle meg som en vanskelig, spiseforstyrra tulling fordi eg ikkje vil ha korn, sukker, og helst ikkje E-stoffer/raffinert mat, i kostholdet mitt, selv om eg veit at de har en negativ innvirkning på meg, og at eg føler meg bedre uten. Ingen ryggrad. Hvorfor kan eg ikkje holde fast ved det som er best for meg, selv om alle andre mener noe annet. Svak og tåpelig igjen.

Samtidig var det midt i den grusomme rettssaken, som får mine problemer til å bli ubetydelige og latterlige i forhold. Det gav selvfølgelig svake, selvopptatte meg muligheten til å føle meg enda mer elendig. Blæh! Fordi eg i steden for å ta meg selv i nakken, godta at ting har blitt som de har blitt, komme over meg selv, og slutte å sutre ved den minste motgang og heller være glad for hvor uforskamma heldig eg tross alt er, så bare overgir eg meg til elendigheten.  Æsj, eg skriver ikkje det her for at noen skal synes synd i meg eller noe som helst i den dur, for det er det ikkje, men for å prøve å vise hva som raser oppi hodet mitt, viss det er noen som lurer… Believe me, eg veit at det ikkje er noe å «skryte» av.

Det er mange reelle problemer for tida også, som fyrer opp under kaoset i hodet. NAV, mannfolk problemer 😦 , økonomien, sa eg NAV (!!), som har gjort sann at eg mista den reserverte skoleplassen eg hadde til høsten. Har eg nevnt at eg HATER NAV systemet, de gjør ikkje hverdagen bare lett…

En anna ting som setter kjepper i det gode kostholds-hjulet mitt, er at eg ikkje har hatt råd til å kjøpe økologisk kjøtt og egg i det siste. Eg DØR av dårlig samvittighet over at eg har måttet kjøpe egg fra «frittgående høner», får bare lyst å gi opp hele prosjektet 😥 Det er IKKJE OK! Eg vil ikkje være med å støtte måten dyr blir behandla på i industrien!!! Det gjør vondt langt inni hjerterota, og brystet gløder og verker bare av tanken. Skal eg virkelig være så egoistisk og spise det som er bra for meg, eller skal eg ta hensyn til dyra. VRÆÆÆÆL! Eg blir gal(ere)!! Naturen suger når det kommer til næringskjedene! Menneska suger enda mer! Aboff 😦  

I tillegg har eg tatt opp et nytt, vanskelig tema med psykologen min, som eg ikkje har klart å snakke om før. Så noe fremgang er del vel, selv om det føles som eg heile tida tar ti skritt tilbake. Det er ikkje død og elendighet heile tida. Det er som sagt en voldsom berg og dalbane. Av og til er eg høyt oppe (i begynnelsen ofte, i det siste skjeldnere), ting ser positivt ut og eg føler meg som meg selv, og plutselig er eg i den dypeste bunnen igjen.

Ensomheten har vært grusom. Men mest i begynnelsen. De tre-fire siste ukene har spiseforstyrrelsen tatt så mye plass at det ikkje er noe særlig plass til overs til ensomheten. Målet mitt etter siste modum oppholdet var at eg skulle begynne å jobbe med å være mer sosial. Det var lettere planlagt enn gjort, siden eg ikkje har så mange mennesker i livet mitt lenger. Min egen feil, I know! Lysta til å være sosial igjen har blitt stor, men motet er desverre ikkje like stort. Eg kjenner ikkje så mange i Oslo, og har bare kontakt med noen få personer. Alle har jo levd sine liv videre, mens mitt på mange måter har stått stille, så eg føler meg på en helt annen planet enn alle de eg kjenner. Det har skjedd så mye som har gått meg hus forbi. Det er ikkje lett å bare hoppe inn i livene til folk etter å ha vært altfor lenge borte. Med frynsete nerver, tanker og følelser er det ekstra vanskelig, og sikkert ikkje noe lettere for de som eg av og til er sammen med heller! Heldigvis har eg to nære venner + broren min og dama, rett rundt hjørnet. De har vært supre til å spørre om eg vil være med på ting 🙂 for eg synst det er ekstremt vanskelig å spør. Vil ikkje at noen skal føle at de MÅ henge med meg bare fordi at eg ikkje har noen andre… Eg har jo ikkje akkurat vært noen solstråle de siste årene 😉

 Eg har faktisk gjort en del ting de to siste mnd. som eg ikkje har gjort på flere år, OG hatt glede av det: vært i parken og grilla, solt meg ute, vært på flere middager, gått turer, vært på kino og på konsert. Sweet 🙂 Noen dager har vært fantastiske, flere timer i strekk! Men som sagt det skal ingenting til før alt det positive forsvinner som dugg for solen.

Hvordan eg har komt meg opp igjen fra alle de mørke dalene disse to mnd? Har ingen anelse… bortsett fra at eg savner veldig å ha det slik eg hadde det de fem ukene før eg dro tilbake til modum.  Og fordi vekta tross alt, så vidt, er innafor «den trygge grensa», så er det ikkje like vanskelig å gå ut og bli med på ting lenger. Selv om eg føler meg stor og ekkel, så veit hvertfall fornufta mi at eg ikkje ser smell feit ut lenger. Trur eg… Trur hvertfall det er grunnene til at det har vært lett å finne tilbake til motivasjonen og de positive tankene. Men det har blitt vanskligere og vanskligere å komme seg opp i lyset igjen de siste ukene, og det stresser meg enda mer. Den evige onde sirkelen, mot svake meg.

Eg SKAL klare det. Trur eg… arrrrg, den måtte slenge seg på her og!!!!!!!!!!! Not fun oppi hodet mitt for tida, nei. Opp og ned, opp og ned, rundt og rundt. Eg blir (er) gaaaaaal.

Beklager all sytinga, eg bare føler meg så fryktelig håpløs…

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Hverdagsliv, Spiseforstyrrelsen. Bokmerk permalenken.

7 svar til Den største berg og dalbana.

  1. Silly Vanilly sier:

    Syns du e tøff, eg! Gla i deg! Stor klem ❤

  2. Mummy sier:

    Så godt å sjå at du igjen klarer å få skrevet tankane dine ned på papiret 🙂 berre det viser at du er i oppadgåande kurve, så stå på! 🙂 Leit at du miste skuleplassen til hausten, for den trur eg hadde vore bra for deg! Er forresten alt håp ute når det gjeld den? Kanskje er det slik at alt må bli «verre» før det blir bedre!? Du er jo fullstendig klar over dine «svakheter» og det gjer deg sterk ( men det trur eg ikke du innser ) Eg synes i alle fall det virker som om du har kome et «langt» stykke på veg til tross for tilbakefallet. Kjempeglad i deg jenta mi ❤ Klem

    • lipslife sier:

      Det er jo verre at eg er klar over feila mine og alikevel ikkje gjer noke med det! Da er eg jo bare egoistisk og ond da… det føles hvertfall sann. Men fornufta veit som sagt at det ikkje er heilt riktig.

  3. laipai sier:

    For noe dritt angånede skoleplassen da…hvorfor mistet du den?
    Jeg liker ikke å høre at du har det så trasig, at ting skulle ramle sånn sammen for deg. Det gikk jo så bra med deg, du hadde funnet din greie med maten, sånn at du klarte deg. Håper du kommer deg dit igjen 🙂 Og du, i forhold til maten på Modum, du ødela hvertfall ikke for meg. Hvordan de andre tok det er jeg ikke sikker på, men alle kjørte jo sin egen greie da, haha.

    Oppturer og nedturer hører med til livets gang, men det er slitsomt når det blir så mye av dem. Det er da vi må bli flink til å ta vare på de positive.

    Tenker på deg kjære ❤

    • lipslife sier:

      Fordi NAV ikkje har betalt skolepengene innen fristen som de hadde fått. Men eg fikk snakket med skolen, og de var vant med at ting tar tid med NAV, så de utsatte bare fristen enda lenger. Tror det kommer til å ordne seg 🙂

  4. Mummy sier:

    At en er klar over sine egne feil uten å gjere noko med det, er ikkje du åleine om ….. eg er en av dei … så det har ikkje berre med sjukdommen å gjere!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s